Som foreldre er det vårt ansvar å hjelpe våre barn til å håndtere livet. Vi skal ikke håndtere det for dem. Mange foreldre har ikke skjønt dette, og blir sittende med et økonomisk ansvar for barna sine til de er voksne og veletablerte og vel så det. De har blitt lært opp til at i pappas pengepung er det alltid penger, så hvis jeg bruker opp alle mine penger kan jeg bare gå til pappa og tigge litt. Og da får jeg alltid. Jeg bare spiller litt på følelser og gir ham dårlig samvittighet, så blar han opp.
Selv flyttet jeg hjemmefra før jeg fylte 16. På mitt hjemsted var vi nødt til det, for det fantes ikke mulighet til utdannelse eller jobb etter ungdomsskolen. Jeg lærte å klare meg med de pengene jeg hadde. Hadde jeg lite penger visste jeg at jeg måtte skjære ned på forbruket. Jeg kunne ikke gå på kino, kjøpe meg hamburger eller nye klær. Jeg visste også at hvis jeg kostet på meg noe ekstra den ene måneden så måtte jeg holde igjen neste måned.
Dette anser jeg som en god og positiv lærdom. Det kunne ikke falle meg inn å ringe til foreldrene mine og spørre om penger, men jeg visste at de var der for meg og at de ville hjelpe hvis jeg kom i trøbbel. En god trygghet å ha i bakhånd, og som jeg aldri kunne tenke meg å utnytte. Dette har jeg også overført til egne barn. De vet at vi er der, og skulle det knipe kan de trygt spørre om hjelp, men puter under armene har de aldri fått.
Mange voksne barn i dag ser fortsatt på foreldrene som sine forsørgere. Og det er foreldrene selv som er skyld i det siden de aldri har lært ungene at det ikke fungerer på den måten. Vi må tåle å se på at barna våre får prøve selv. At vi ikke rykker inn og hjelper til ved første lille problem. De må lære seg å finne løsninger, i stedet for at andre skal finne løsninger for dem.
Og hvor farlig er det egentlig å ha lite å rutte med i perioder? Kanskje man til og med kan bli litt mer takknemlig av det? Sette pris på det man har og forstå at overflod og velstand ikke er en selvfølge eller en menneskerett.
Er jeg er inne på noe?
Du er veldig inne på noe. Jeg har nå siste halvåret hatt ingenting å rutte med for første gang i mitt 27år lange liv. For min del har det ikke vært mine foreldre som har skjemt meg bort, men jeg har alltid hatt det romslig økonomisk, fordi jeg har vært heldig med lønn og billig husrom. Helt til nylig. Det er hardt, og etter flere måneder nå kjenner jeg at det røyner på, men jeg setter pris på det, på erfaringen det gir. Ikke bare for oss voksne men også for min sønn. Noe hjelp fra foreldre får vi. Blir invitert på middag en gang i blant og slike verdifulle bidrag. :)
SvarSlettPoenget er at jeg er helt enig! :)
Det er alltid verre å gå fra mye til lite, men så bra at du klarer å se positivt på det. Alt er enklere å takle med en positiv innstilling. Lykke til videre. Håper det ordner seg for deg økonomisk og at du og din sønn får greiere dager igjen :)
SlettHei Birgit, du traff blink. Akkurat slik er det blitt i Norge. Jeg strekker ut en hånd til mine barn og hjelper i bratteste bakken. Slik må det være. De vet at vi er her og at om de skulle trenge noe og vi har mulighet hjelper vi til . Det må ikkje være vanskelig å komme å snakke med mamma og pappa. Men ikkje spille på følelser og bruke mer enn man har. Det er det viktigste. Det triste er at samfunnet gjennom alle sine kort og kjøp nå betal senere gjør at folk tror de må ha alt nå! Ikkje kjøpe etter sparing. Spare er heldigvis på vei tilbake og det er viktig lærdom å gi barna våre. Spare så kjøpe. Fint du setter ord på det. Det skulle stått i avisen .,, da ville flere få nytte av din innsikt! God lørdagsnatt i fred og ro. Solveig L.
SvarSlettKoselig at du leser bloggen og gir tilbakemeldinger, Solveig. Setter stor pris på det. Tusen takk :)
Slett