Jeg bestemmer selv!

Neste år fyller jeg femti! Det gikk plutselig opp for meg i dag. Og det har ingen ting med at jeg føler meg gammel eller at livet går fra meg eller noe sånt.

Neida, det er bare det at plutselig følte jeg meg så veldig mett. Mett på at hver gang jeg åpner mac´en for å gå på nettet, lyser det mot meg annonser om hva slags klær vi skal bruke denne vinteren, hva jeg MÅ ha til julebordet, hvilken farge neglene mine skal ha denne sesongen, hvilken øyenskygge jeg "har lov" til å bruke nå og "den lille svarte" som alle har snakket om i årevis og som man visstnok aldri blir lei av å snakke om selv om det ikke er noe mer å si om den!! Ærlig talt, -en enkel svart, kort kjole, -hvor mange ord skal man egentlig bruke på den?


Hallo! Jeg fyller femti om et år. Jeg hører ikke på dere lenger! Jeg bruker det jeg liker. Toalettmappen min er fylt med sminkesaker jeg er dus med selv, enten det er trendy farger eller ikke. Og i skapet henger klær jeg trives i. Jeg bruker de fargene som kler meg, selv om de skulle være "ute" akkurat nå!

Jeg vil være meg selv og ikke en kopi av hva som er på forsiden av motemagasinene akkurat nå. Kopier finnes det nok av, men hvor har orginalene gjemt seg?


Kjære kvinner i alle aldre, - kan vi ikke bare si at nok er nok? Skal vi ta en titt bak sceneteppet og se hvem det egentlig er som sitter der og feter opp ræva si på vår idiotiske usikkerhet?

Jeg tok en liten titt på diverse blogger igjen og kjenner at jeg blir fryktelig lei meg på vegne av alle de unge jentene som må vise verden hvor perfekte de er i sine outfit. Hvordan de poserer i tåpelige stillinger for liksom å se trendy og freshe ut. De lever seg inn i en fantasiverden hvor klær og sminke er veien til lykke, og alt annet er uviktig.

Og vi voksne kvinner kan i det minste prøve å være gode forbilder. Hvor skal de unge få gode forbilder hvis også vi "fresher oss opp" med silikonpupper, fornyer sminkepungen annenhver måned og gir uttrykk for at en ny garderobe virkelig er veien til lykke?

Jeg har ingen ting imot at kvinner pynter seg. Snarere tvert imot. At man pynter seg viser at man bryr seg om seg selv og vil føle seg vel. Men det er et hav mellom det og at mote og sminke blir førsteprioritet i livet.

Det er en fornøyelse å gå i sitt førtiniende år. En fornøyelse å være trygg nok til å gjøre som jeg vil, og trygg nok til å rope høyt ut om ting jeg synes er ødeleggende og nedverdigende. Noen ganger får jeg av ren medfølelse lyst til å ta tak i unge jenter, riste dem godt og fortelle dem at de er bra nok som de er. De trenger ikke ligne verken den ene eller den andre. De er skjønne mennesker med SIN EGEN utstråling og sjarme. Og jeg er innmari glad for at jeg selv slipper å være 17 år i dagens kravstore samfunn.

Synes dere jeg er brutal? Håper ikke det. Jeg følte bare sterkt for å sette ord på dette akkurat nå.