Oppmuntring eller forsuring?

Tenker du noen gang på at du har stor makt, STOR makt over andres liv? Du har makt til å bestemme om andre skal ha det bra eller dårlig, og makten ligger i ordene dine.

På nyhetene hører vi stadig om folk som blir skadd i trafikkulykker, overfalt på gaten osv osv, men vi hører aldri om dem som blir såret av ord. Og de er det mange av.

Selv en løvetann kan stråle når den får oppmerksomhet

Det er ikke bare det at vi kan såre andre med ordene våre, men vi kan også spre om oss med negativitet. Jeg vet ikke noe mer deprimerende enn mennesker som kun snakker om sykdom og elendighet hver gang vi treffes. Det er jo ikke rart at de får et trist liv, når alt de sår ut er negativt. Man høster det man sår.

I dag har du og jeg muligheten til å bruke ordene våre positivt. Vi kan bruke dem til å oppmuntre noen, til å snakke positivt om andre, og det kan snu hele dagen for noen. Og så blir vi glade selv.

Jeg prøver alltid å se etter muligheter til å oppmuntre når jeg er på jobb i butikken. Og det er ikke så mye som skal til noen ganger: "For en nydelig parfyme du har, hva heter den"?  "Så koselig å se deg. Er lenge siden du har vært her nå" osv...  Noen ganger sprekker ansiktet opp i et stort smil og jeg kjenner jeg blir skikkelig glad på innsiden fordi jeg klarte å glede noen.

Kan vi ikke la dette bli en sånn OPPMUNTRINGSDAG, der vi bestemmer oss for å bruke KRAFTEN vi har i vår munn til å glede andre?