Trenger du tilbakemeldinger?

I så fall er du ganske normal.

Jeg leste nylig ett eller annet sted at hvis man stadig trenger tilbakemeldinger er det et tegn på at man er usikker på seg selv. At man har dårlig selvtillit. Og hele artikkelsen oste av at dette var veldig negativt. At man NESTEN var mindreverdig og "at du kan være så dum å ha dårlig selvtillit".

Da jeg var lita var jeg forferdelig sjenert. Jeg mener FORFERDELIG! Husker en episode før jeg begynte på skolen. Jeg var bedt i bursdag til ei jente og mamma hadde pyntet meg opp og fortalt meg hvor moro det ville bli. Selv var jeg sjitredd (unnskyld alle østlenninger, det lurer seg inn noen nordnorske uttrykk når jeg skriver). Det endte med at jeg satte meg på rompa i gangen og hylte og skreik, og nektet å gå inn. Jeg hadde jo så lyst å være i bursdagen, men jeg var så redd at jeg turde bare ikke.

Jeg har mange "redd-episoder" fra oppveksta. Hadde panikk for å bli alene med noen i et rom, for jeg ante ikke hva jeg skulle snakke om.

Da jeg ble kristen forsvant en hel del av denne usikkerheten nesten over natta. Fikk noe inni meg som var sterkere enn frykten. Og det som var igjen begynte jeg bevisst å trosse.

I dag er det sjelden jeg kommer i situasjoner der jeg blir usikker. Jeg er utadvendt, kan gjerne prate for store forsamlinger og stå fram i situasjoner der jeg før hadde gjemt meg. Men når det kommer til å forkynne er jeg alltid skjelvende på forhånd.

OG JEG TRENGER TILBAKEMELDINGER!

Når jeg har prekt på et møte, går jeg nesten i oppløsning hvis jeg ikke får tilbakemeldinger etterpå. Og hvis jeg får 10 gode tilbakemeldinger og én negativ, kan den ene gnage meg i flere dager etterpå. Likevel elsker jeg å forkynne, og jeg forbereder meg aldri med det i tankene at jeg må få gode tilbakemeldinger. Men når budskapet er levert blir jeg forferdelig sårbar. Jeg utleverer ofte personlige ting når jeg taler, for at folk skal kjenne seg igjen, og for at ingen skal føle en ovenfraogned holdning fra meg. Og da blir man sårbar.

Men hva så? Gjør det meg til et svakere menneske at jeg trenger tilbakemeldinger? Er alle som føler behov for bekreftelser dårligere enn andre?

Jeg blir provosert når jeg hører sånt tull!

Noen er usikre og må hente mot og styrke "ett eller annet sted fra" for å klare å formidle noe. Andre flyter på sin egen selvsikkerhet og gjør alt uten problemer. Jeg synes egentlig det står mye mer respekt av dem som tør å formidle ting, selv om de er sjitredde (der kom det ordet igjen). De må trosse noe for å gjøre det som skal gjøres, og utfordre sin egen usikkerhet. De har masse tanker i ettertid om at ting kanskje ikke var bra nok, men de lar ikke det stoppe dem likevel.

Vi må slutte å kategorisere og stille forskjellige mennesketyper og egenskaper opp imot hverandre. Ingen har skapt seg selv. La oss heller oppmuntre hverandre og få fram det beste i hverandre. Og det koster vel ikke så mye å gi tilbakemeldinger og oppmuntringer til noen som har gitt av seg selv?