NÅ er det vår

Bilde fra google

Jeg skjønte det plutselig da jeg hørte en velkjent lyd. Det er ingen vakker lyd, men jeg elsker den. Jeg hører den hver vår og høst. Svaner i flokk. De bråker noe aldeles forferdelig, men det er en lystig lyd i mine vårlengtende ører. Hver vår kommer de i flokker over jordene her. Mange! Vi bor tydeligvis midt under reiseruta deres. Jeg har ofte tenkt at de må jo bruke fryktelig mye energi på å lage den lyden hele tiden. Grunnen til at jeg tenker det er at da jeg skulle føde mitt første barn fikk jeg streng beskjed fra jordmor Stomperud om å holde munn og ikke lage masse lyder. Jeg skulle heller bruke kreftene på å presse!! Så da tenker jeg at de kanskje burde holde munn og bruke kreftene på å fly.... Men lyden tjener helt sikkert en hensikt og jeg bør slett ikke blande meg borti hvordan fuglene kommuniserer. Der stiller jeg svak, for å si det sånn :)

Men i alle fall; alle vårtegn mottas med takk. Bortsett fra møkkete vinduer (et sikkert vårtegn) og støvete hus. I dag har jeg lagt litt kjærlig omsorg i rengjøring, siden jeg skippa det forrige helg. Og når jeg først begynner å se meg rundt går det opp for meg at det skal en del mer til enn LITT kjærlig omsorg for å få alt på stell. Men er det så nøye, da? Heldigvis er jeg ikke der jeg var før, at jeg fikk helt hetta hvis ting ikke var tipp topp. Nå er det masse som ikke er på stell, og hetta har blitt borte. Takk og lov. Nå begynner jeg å glede meg til å gjøre klar grillkroken vår, finne fram utemøbler og nyte sola. Akkurat nå sitter jeg faktisk med kaffekoppen i solveggen og synes livet er fantastisk!

De siste dagene har jeg gjort en ny oppdagelse når jeg har lest bibelen. Jeg ser at gjennom hele Skriften driver Gud og utbroderer hvem han egentlig er. Han forteller sitt folk: Se på meg, se hva jeg har gjort, se hva disse hendene har fått til. Jeg spente ut himmelen og grunnla jorden, jeg skapte alt og gav det til dere. Jorden er en skammel for mine føtter, -så stor er jeg. Hvorfor går dere rundt og frykter da? Jeg er deres skjulested, jeg dekker dere og dere finner ly under mine vinger, jeg holder min hånd over dere og dere er mine. Hvorfor tør dere ikke å stole på meg? Tror dere ikke at jeg står bak mitt ord? Tror dere ikke at jeg har makt til å oppfylle mine løfter, eller tror dere ikke at jeg VIL oppfylle mine løfter? Hvorfor setter dere spørsmålstegn ved min trofasthet og min miskunnhet? Jeg ELSKER dere jo! Dere sier at dere tror på meg, men oppfører dere som om jeg er en svikefull og lunefull Gud. Mitt Ord er sant, mine løfter er sanne, men dere erfarer det ikke fordi dere ikke våger å handle på mitt Ord. 

Det er ingen fordømmelse i dette. Jeg opplever at Han heller oppmuntrer meg til å ta Ham på ordet, stole på Ham og ikke la meg vippe av pinnen av ting som kommer i min vei. Noen ganger må vi ta noen trosskritt, tro før vi ser, fordi vi vet at Han er trofast og ikke vil svikte oss. Han maler i alle fall sin storhet ut for meg nå om dagen og jeg blir så overveldet av det jeg ser. Jeg mediterer på Hans ord, og da blir Han stor i mitt hjerte. Og nær.

Vel, dette var noen tanker denne lørdagen. Nå skal jeg straks avgårde og feire svigerinne og svoger som tilsammen feirer 165 år i dag. Det er virkelig noe å feire!

Ha en strålende lørdags ettermiddag og kveld, du også.

Bibbiklem