Jeg ønsker virkelig ikke å ta som en selvfølge at jeg bor i et av verdens rikeste land. At jeg til enhver tid har mer enn nok av alt. Jeg kan spise akkurat hva jeg vil, så mye jeg vil og så ofte jeg vil. Jeg er kvinne og har rettigheter som kvinner i store deler av verden ikke engang tør å drømme om. Jeg kan praktisere min tro uten bekymring. Om jeg vil kan jeg rope den ut over hustakene og det får ingen alvorligere konsekvenser enn at naboene muligens blir sure.
Jeg trenger virkelig å lære meg å være takknemlig!
Grunnen til at dette har kommet opp i meg nå er at jeg har lest en bok som heter "Fanget i Iran". Den handler om to unge kristne kvinner som ble fengslet fordi de delte ut bibler i Iran, og i boken forteller de om de 259 dagene de satt i det beryktede Evin-fengslet i Teheran. Gjennom sin historie gir de oss innblikk i en ubegripelig råtten verden hvor urettferdighet og kyniskhet rår. En verden der kvinner overhodet ikke er verdt noe som helst. Vi får også innblikk i to unge kvinners dype forhold til Jesus, hvordan de nekter å frasi seg troen sin selv om de da kunne fått sin frihet tilbake. Og hvordan deres kjærlighet til Jesus bringer fred til mange andre kvinner innenfor murene.
Jeg merker at denne historien utfordrer meg. Og inspirerer meg. Den gjør meg oppmerksom på at jeg har mange komfortsoner som jeg trives svært godt i og har en tendens til å holde meg innenfor. Den lærer meg at det finnes utallige mennesker som lider på ufattelige måter rundt omkring i verden, mens jeg går her og sutrer over småting.
Det er godt å få litt perspektiv på ting. Det trengte jeg!
Hvis du vil høre litt av historien deres kan du følge denne linken
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar