Fattigmann, juletre og barndomsminner

Det er rart, og trivelig, hvordan minnene strømmer på når man tar tak i juletradisjoner fra barndommen. Det er som om det åpner en luke i sinnet og plutselig strømmer alle disse minnene på som man ikke har tenkt på på årevis.
Opplevde det da jeg drev og lagde fattigmann her om dagen. Hjemme hos oss var det alltid fattigmann til jul. Jeg husker godt den store boksen som var fattigmannboksen, og at mamma satte den i hylla i spiskammeret. Så gikk vi der og hentet oss fattigmann når vi hadde lyst på. Spesielt pappa. Han kunne stå opp midt på natta, som en slags tante Pose, og forsyne seg med herlighetene som dukket opp til jul. Pappa er en skikkelig kakemons, og jeg skylder på ham for min egen hang etter søte ting :-)

Selv har jeg ikke pleid å lage fattigmann fordi ingen i min egen familie er spesielt glad i "tørre kaker". Men jeg fant nå ut at jeg skulle gjøre det i år. Og mens jeg stod der og "smetta" fattigmennene kom jeg til å tenke på at det egentlig var litt forskjellig fasong på disse skapningene. Mamma lagde alltid smale og slanke fattigmenn, mens tante Sigrunn hadde en helt annen fasong. Hennes fattigmenn var tjukkere nederst. Er det ikke rart hva man plutselig husker? Men det er ikke så rent lite jeg har satt til livs av tante Sigrunn sine bakverk, så det er kanskje ikke så rart at jeg husker det så godt.....

Mamma pleide alltid å avslutte fattigmannbaksten med å lage tre store fattigmenn. De var til meg og brødrene mine, og det var alltid stas. Husker en morra jeg våknet med en kjempestor fattigmann på nattbordet. Da hadde ho mor holdt det gående halve natta mens vi andre lå og sov, og så kunne jeg våkne til en stor "juttu", som vi av en eller annen grunn kalte de store fattigmennene. Gode minner.

Så var det juletreet, da. Det hentet vi i skogen. Det var selvfølgelig pappa sin jobb, og noe vi ungene gjerne var med på. I alle fall før vi ble store og pysete og syntes det var bedre å sitte inne i en varm stue.... Det aner meg at det for mamma var et kjærkommet pusterom når pappa tok oss med og hun kunne få holde på alene med vasking og pynting....Såvidt jeg husker ble treet hentet langt oppi jula. Jeg har et minne som sitter klistret, fra jeg var veldig lita. Det var pappa, Tor, Roald og meg på sleden, mens hesten tok oss opp i marka for å hente juletre. Jeg kan umulig ha vært store jenta, men akkurat den følelsen av å sitte i sleden med tjukke vinterklær på i snøhvitt landskap, den har tydeligvis festet seg.
Vi hadde alltid grantre, mens tante Sigrunn og onkel Paul hadde furu. Jeg syntes alltid det var litt rart at de hadde furu, men det var vel fordi vi hadde grantrær i vår skog, mens de hadde furuskog....Enkelt og greit.

Juletreet ble pyntet på kvelden lillejulaften.Det var ikke snakk om å ta jula på forskudd den gang, nei. Men så var det en fantastisk god følelse å stå opp julaften morgen også da. Det lukta rent i absolutt hele huset, juletreet stod pynta i stua og det var lov å spise godteri hele dagen :-)
Som voksen har jeg skjønt hvor utrolig sliten mamma må ha vært. Alt skulle jo gjøres så langt oppi jula som mulig, og jeg var slett ikke noe flink til å hjelpe til med verken det ene eller det andre.....

Dette ble kanskje litt internt, men sånn blir det noen ganger. Du har sikkert mange minner du bærer med deg, du også. Dessverre er det ikke alle som har gode minner fra sin barndom, og det må være fryktelig leit. Jeg skjønner at jeg er veldig priviligert som har hatt det så godt, og er veldig takknemlig for det.