What if God was one of us

Dette er tittelen på en sang som Alanis Morissette synger. En interessant tekst, i grunnen.
"Hvis Gud hadde et ansikt, hvordan ville det sett ut?
Og ville du sett på det, hvis det å se betydde at du måtte tro på himmelen og Jesus og de hellige, og profetene......"

Denne sangen dukket opp i hodet mitt og satte i gang en del tanker hos meg. Tanker jeg har tenkt før og sikkert kommer til å tenke igjen:


Hvis Gud finnes så er han faktisk GUD! Den øverste, den ypperste, den klokeste. Han har skapt en verden som er helt ubegripelig at noen kan skape, et samspill i naturen som er langt over vår fatteevne, en skjønnhet som overgår alt vi kan tenke ut på egenhånd. Og han har skapt det for oss, -menneskenes egen tumleplass.

...og han så at det var godt!

Og så har han skapt oss. Menneskene. Og utstyrt oss med evne til å tenke, vurdere, ressonnere. Han kunne skapt oss som roboter og fått oss til å oppføre oss akkurat som han måtte ha ønsket, men han ville ikke ha roboter. Han gav oss en fri vilje, en evne til å ta egne valg, evne til å tenke sjæl.

Hvis Gud virkelig finnes, og det som bibelen sier om han er sant, -skulle vi ikke da ta ham litt mer på alvor....? Jeg mener, hvem er det egentlig VI tror at vi er? Vi tror visst at det er VI som er i høysetet og har oversikten her i verden. Vi tror at VI kan klare oss så innmari godt på egenhånd og behøver ikke å konferere med han som er årsaken til at vi i det hele tatt er her. Det er jo ingen vits å involvere Han i våre liv, for han vil jo ikke annet enn å stjele gleden fra oss og hindre oss i å gjøre det som virkelig er moro her i livet! Hvor dumme går det an å bli?

Jeg kommer til dette punktet med jevne mellomrom. Da jeg stopper opp og sier: "Unnskyld Gud, jeg har prøvd å ta plassen din igjen. Jeg har innbilt meg at jeg visste bedre enn deg. Jeg har plassert deg på pausebenken og bedt deg holde deg i ro, slik at jeg kan få gjøre ting på min egen måte".

Gud lar meg absolutt få gjøre ting på min egen måte, hvis jeg ønsker det. Han gav meg jo fri vilje. Men det et så forferdelig dumt å ikke involvere ham. Han sitter tross alt med en evighets erfaring og visdom på områder der jeg fortsatt bare tråkker rundt i barneskoa. Han er allvitende og kjenner alle situasjoner fra rettsida og vrangsida. Han vet hva som venter lenger framme på veien og kan gi meg en del hint om hvilke valg jeg bør ta og hvilke veier jeg bør velge.
Det er rett og slett veldig lurt å ha ham med på laget. Og dessuten, fordi han er Gud er han verdt all lov, pris og tilbedelse. Han er verdt den plassen som danner sentrum i livet mitt og som alt annet dreier seg rundt. Han er verdt at jeg tar ham på alvor, i gode dager og i onde dager. For hvis han virkelig finnes, DA FINNES HAN. Da er han ikke en ide, en tanke, en filosofi, en oppdiktet skikkelse. Da er han Gud.

Lar vi være å tenke at han er virkelig for å slippe å ta stilling til Ham, som Alanis synger: 

If God had a face
What would it look like?

And would you want to see
If seeing meant that you would have to believe
In things like Heaven and Jesus and the Saints
And all the Prophets

Mine tanker er igjen delt med offentligheten......