Jeg kjenner til noen sånne. Ikke mange, men noen. Alt er trist og grått og alvorlig. Ikke bare alvorlig, men alvoooorlig.... Og hver gang de åpner munnen er det for å klage. Enten er det legen som ikke forstår dem eller så er det ektefellen som er fullstendig håpløs, eller noen andre. Det er i alle fall ikke dem selv det er noe feil med. Garantert. Det er alle andre!
Jeg har prøvd noen ganger å møte sånne mennesker med humor. Av naturen er jeg nemlig utstyrt med ganske mye av denslags og jeg har oppdaget at det er et fantastisk verktøy i veldig mange situasjoner. Men det virker sjeldent på de alvoooorlige. De blir bare enda mer alvooorlig, for dette er da slett ikke noe å spøke med :-) Noen ganger forandrer jeg derfor taktikk, lar nordlenningen i meg slippe fram og snakker rett fra levra. Sannheten rett ut! Enten blir de da fryktelig fornærmet, eller så skjønner de poenget. Som regel tilbringer jeg (heldigvis) ikke nok tid sammen med dem til å se om det bærer noe frukt.... :-)Jeg skulle virkelig ønske at mennesker som tar seg selv så innmari alvorlig og som har så mye negativt å si hele tiden, kunne fatte og forstå hva ordene deres gjør med dem selv og folk rundt seg. En veldig klok mann har sagt: "Den som sprer velsignelse, trives godt. Den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv". Da er vel det motsatte sant også: "Den som sprer forbannelser, trives ikke. Den som river ned andre, blir selv revet ned".
Jeg har heldigvis ingen sånne negative, klagende, surmulende folk i min omgangskrets. Det er fordi jeg selv trenger å ha mennesker rundt meg som gir inspirasjon og løft. Jeg velger mine venner med omhu. I årenes løp har jeg valgt bort noen som hele tiden tappet meg for krefter, gav meg konstant dårlig samvittighet eller stadig krevde mer og mer av meg. Jeg fant ut at jeg var ikke sterk nok til å være deres venn.
Og så prøver jeg selv, så godt jeg kan, å leve etter det den kloke mannen sa. Hvor godt jeg lykkes er jeg ikke den rette til å si noe om, men jeg prøver.
Har vært borti noen sånne alvoorlige mennesker jeg og, og jeg synes egentlig litt synd på dem. Jeg tenker litt sånn at det som regel er en grunn til at folk er som de er, og er det noen som trenger smil og oppmuntring så er det de alvoorlige, men det er ikke til å komme bort ifra at det er slitsomt med negativitet hele tiden. Alt med måte;) Ønsker deg en god dag videre:)
SvarSlettDette er et interessant tema, fordi det finnes noen nyanser her. Du har de personene som er alvorlige og dystre fordi de har "møtt veggen" eller har blitt sviktet på en eller annen måte i livet. Disse trenger rett og slett en masse kjærlighet og omsorg. Så har du de som er alvooorlige nærmest som en image, som har lagt seg på sutre- og klagelinjen, som er negativ, kritisk og forgifter sine omgivelser. Det er jo ikke sikkert de heller har det så godt på innsiden, men disse kunne med fordel bli møtt med en "ekte nordlenning" for å våkne opp!
SvarSlettNoen av oss har møtt noen svært alvooorlige i menighetssammenheng, gjerne med en konservativ kristendomsforståelse. De ønsker nok å fremstå som Bibeltro, men har mistet noe av det viktigste i kristenlivet: Gleden i Herren!
Ønsker dere alle en velsignet god dag! Og møt dagen med et smil! :-)