Sølvtjernet

I dag tok jeg på meg joggeskoa igjen. Har fått beskjed om å prøve meg fram med benet, og tenkte at en rolig søndagstur ville være en fin måte å finne ut hvordan det står til med leggmuskelen min.

Du og du for en tur! Det var utrolig nydelig ute i skogen i formiddag, og jeg gikk såpass tidlig at det fortsatt hang en liten dis over landskapet.

For noen farger, og for en stemning!

Jeg satte meg ned på brygga ved et lite vann oppi her. Det var blikk stille på vannet og en stille, stille sus i tretoppene. Overskyet, men varmt i lufta. Jeg lukket øynene og bare lyttet og luktet, og plutselig brøt sola gjennom skylaget samtidig som det kom en liten bris over vannet. Vannet ble forvandlet til sølv da vinden lagde bitte små krusninger som beveget seg i solskinnet. Har aldri sett noe sånt før. Det var rett og slett ubeskrivelig vakkert!

Vet du hva jeg gjorde? Jeg knelte på brygga og takket min Herre for at jeg fikk oppleve noe så nydelig. Og der ble jeg sittende, for plutselig var det så mye å takke for. Det var et oppkomme inni meg som fikk utløp der og da. Han joggeren som dukket opp hadde sikkert aldri sett noen knele i bønn ute på brygga før, - han snudde i alle fall ganske brått og forsvant igjen...hehe.

Der hadde jeg min søndagsgudstjeneste, og der fikk jeg lagt fra meg en del ting jeg har gått og grublet på i det siste. Det eneste jeg er lei meg for er at jeg glemte kameraet hjemme i dag. Bildene er tatt med telefonen, og det blir overhodet ikke det samme.

Men noen ganger er det kanskje bare bra at det er sånn. Det er ikke ALT som trengs å dokumenteres, og enkelte øyeblikk kan bli ødelagt av at man prøver å fange dem.

Gjett om det smakte godt med mat da jeg kom hjem igjen.... :))

Jeg måtte skrive dette mens det var ferskt.
Nå skal jeg tusle ut i solskinnet med en kaffekopp i handa.
Håper du nyter søndagen like mye som jeg gjør!

Klem