Å sammenligne seg

Noen ganger sier vi til hverandre: "Ikke sammenlign deg med andre, du er god nok som du er. "
Vi sier det for å oppmuntre og gi anerkjennelse til den det gjelder.

Det er helt riktig og viktig, men det finnes to sider av det. Det er ikke alltid negativt å sammenligne seg med andre. Det finnes en positiv måte å gjøre det på som kan være veldig motiverende.

De fleste mennesker har noen forbilder i livet sitt. Mennesker de ser opp til og som de godt kunne tenke seg å ligne. Mine forbilder er gjerne mennesker som jeg gjenkjenner mine egne egenskaper i, men som har et sterkere uttrykk for de positive egenskapene enn jeg selv har. Da blir det en inspirasjon for meg. Det motiverer meg til å utvikle meg videre med det jeg allerede har.

Begynner jeg derimot å sammenligne meg med mennesker med en helt annen personlighet enn meg selv, da faller jeg rett igjennom. Selvfølgelig. For jeg har ikke det som skal til for å bli lik et slikt forbilde, og da blir sammenligningen en "bekreftelse" på min mislykkethet.

I bibelen er det to som kvinner som jeg fasineres spesielt av. Den ene er Maria, hun som satt ved Jesu føtter, og Debora, en kvinnelig profet som stod fram og tok ansvar for Israel da det ikke var noen til å lede dem. Jeg gjenkjenner sider av meg selv i dem, og blir motivert av å lese om dem.

Det finnes mange andre flotte kvinner i bibelen. Dronning Ester, Rut, Hulda osv, men hvis jeg begynner å sammenligne meg med dem vil jeg fort føle meg mislykket. De er kvinner med fantastiske egenskaper, som jeg gjerne kan beundre, men jeg passer på at de jeg har som forbilder er mennesker jeg kan gjenkjenne meg selv i.

Jeg synes det er utrolig godt å møte kvinner som jeg har mange fellestrekk med, men som har kommet lengre enn meg. Da ser jeg mulighetene og potensialet i meg selv mye sterkere. De blir ikke konkurenter, heller motivasjonsfaktorer.

Tenk litt over det, dere. Velg dine forbilder med omhu, og våg samtidig å være deg selv.