En introverts bekjennelser

For et par år siden lærte jeg et nytt ord, og jeg har funnet en definisjon på meg selv som jeg egentlig har lett etter hele livet, ubevisst.

Introvert. Jeg syntes det var et rart ord da jeg først hørte om det, men etter hvert som jeg begynte å lese om hva det innebar ble jeg mer og mer glad i det. Jeg forstod at jeg ikke var helt på jordet, men at det faktisk er mange som meg, med denne type personlighet. Tror jeg såvidt har vært innom det før, men nå har jeg lyst til å utdype det litt.

Neida, jeg er ikke sjenert eller innesluttet. Det slet jeg nok med i barndommen og ungdomsårene, men det er over. Jeg er faktisk veldig utadvendt og kan virke svært så sosial i mange sammenhenger. Jeg er trygg på meg selv og har ingen store komplekser eller dårlig selvbilde. På tross av det blir jeg veldig fort mett når det er for mye mennesker, for mye prat og styr rundt meg. Jeg klarer ikke å hente energi når det skjer for mye. Da lengter jeg bare til mitt eget selskap, der jeg kan reflektere i fred og ro.

Jeg har alltid trivdes i mitt eget selskap, og det er først nå jeg klarer å se sammenhengen. Som barn kunne jeg sitte i timesvis på gulvet og leke alene. Jeg levde meg inn i leken og jeg kjenner fortsatt den følelsen jeg hadde når jeg kunne få sitte og leke i fred og ro. Gruppearbeid har alltid vært et mareritt for meg og jeg mister fullstendig evnen til å være kreativ når jeg har høylydte og dominerende mennesker rundt meg. Da trekker jeg meg tilbake og venter på min mulighet til å gjøre mitt. 

Jeg har en svært kreativ indre verden, men jeg er helt avhengig av ro for å gjøre nytte av den. Ro er egentlig det jeg trenger aller mest for å fungere i livet mitt. I den verden vi lever er det ikke lett å finne den roen, derfor føler jeg ofte at jeg går på akkord med meg selv. Noen ganger blir jeg helt desperat etter å få den tiden for meg selv som jeg trenger for å fungere. En tur i skogen eller å sitte ved sjøen og bare betrakte og lytte, -sånt gjør underverker for meg. Eller en time i skogkanten med bålpanna og fuglekvitter. Da lades batteriene og overskuddet kommer tilbake. Men de tidene da kalenderen er full hver dag og jeg alltid er på vei til ett eller annet, ja, da forsvinner kreftene fra meg som sand mellom fingrene.

Smalltalk er også noe som introverte mennesker opplever som svært unødvendig. Før tenkte jeg at det hadde litt med min nordnorske væremåte å gjøre. Vi kan jo være litt direkte, vi nordlenninger. Men nå har jeg funnet ut at det har mer med min introverte personlighet å gjøre. Jeg hopper med glede over smalltalk. Når noen jeg ikke har snakket med på lenge ringer meg synes jeg det er slitsomt med alle høflighetsfrasene de må igjennom før de kommer til poenget. Og når jeg selv må ringe til folk jeg ikke har snakket med på lenge hopper jeg elegant over smalltalken. Det blir gjerne noe sånt som dette: Hei, det er Birgit. Du, jeg lurte på.......osv. Etterpå kan jeg tenke at jeg burde kanskje ha spurt hvordan de har det...hehehe. Og når vi først er inne på dette med telefonen så skriver jeg heller 100 meldinger i stedet for å ringe. Jeg liker det bare ikke! Gjennom hele livet har jeg følt at jeg uttrykker meg mye bedre gjennom å skrive enn å snakke. Da får jeg tid til å tenke igjennom og reflektere over ordene før de slippes løs. Jeg kan gå på dybden og det som kommer ut er gjennomtenkt og utprøvd.

Selv om introvert og ekstrovert er to forskjellige personlighetstyper tror jeg ikke på å definere seg for mye med dem. Derimot er det veldig greit å kunne forstå seg selv og være våken på hva som gir energi og hva som tapper en for krefter. Det finnes også et stort spekter mellom disse to personlighetene, og mange av oss vil kunne kjenne oss litt igjen i begge. Og så er det litt godt å vite at man ikke er helt alene om å være litt "rar", og at det faktisk er en årsak til at man reagerer som man gjør. Det er et interessant tema, men jeg tror ikke det er lurt å bruke sin introverte personlighet som unnskyldning for ikke å ta noen utfordringer. Jeg mener, selv om jeg hater smalltalk så innser jeg at jeg faktisk bare må komme meg gjennom det noen ganger, av ren høflighet. Og selv om jeg av hele meg skulle ønske å slippe å ta en del telefonsamtaler så må jeg uansett gjøre det. At jeg aldri blir komfortabel med det er en helt annen sak.....

Ønsker deg en stille, rolig og avslappende dag hvis du er en introvert, og en dag med full fart og masse folk hvis du er en ekstrovert :)
Vi sees.

Bibbiklem