Uværsskyer

Noen ganger svartner himmelen til og uværsskyene henger der som truende uhyrer som bare venter på å få slippe ut sin vrede.

Det har vært noen sånne svarte himler her i Østfold i det siste. Det har vært en del sånne truende uværsskyer i mitt eget liv også den senere tid. Plutselig skjer det bare litt for mye på en gang på flere områder og man mister kontrollen over ting man har hatt kontroll på før.

En kjær venn døde og jeg har vært i begravelse i dag. Følelsene ligger på utsiden akkurat nå og det gjør at jeg vil skrive. Min måte å bearbeide ting på. Jeg setter lettere ord på det gjennom fingrene enn gjennom leppene. 

Det var vondt å sitte i kirka. Og godt. Det var fryktelig å stå ved graven. Men også godt. Og det er dette uværsskyene gjør med oss. De får fram kontrastene i livet og tvinger oss til å kjenne på følelser og reaksjoner som ellers ikke er der.

Det rare med uværsskyene er at de er vakre å se på. Det er noe dramatisk vakkert over dem, selv om de bringer uvær med seg. Vi hater dem og elsker dem. De er alltid forbigående, og som regel er det mulig å se noe av lyset gjennom dem.....

Jeg velger å fokusere på lyset. Uværet er forbigående og stormen stilner alltid til slutt. Det er ikke verdt å ofre det for mye oppmerksomhet!

Dette får også bli mitt bidrag til Himmelsk #149 hos Petunia denne uken.

Et lite PS til en av mine lesere som påstod at hun kunne finne skjulte betydninger i mine innlegg den senere tid: 

Denne gangen stemmer det bra! :-)