Hvorfor er vi så redde?

Hva hadde skjedd hvis vi sluttet å bekymre oss for hva andre mener om oss? Hvis vi bare turde å være den vi er og leve ut det potensialet som finnes i hver og en av oss?

På tide å sprenge noen begrensninger?

Jeg har ofte latt meg begrense av at andre har ment noe annet enn meg, eller av at andre ikke har forstått min måte å tenke på. Det har hindret meg i å gjøre en hel del ting som jeg har hatt lyst til.

De senere år har jeg jobbet med saken, og har kommet fram til at det er kun jeg som kan leve mitt liv. Andre vil ikke alltid forstå mine valg eller min måte å gjøre ting på, men det er fordi de ikke er i mine sko. Jeg vil heller aldri kunne forstå alle andres valg eller handlinger.

På mange måter er jeg litt beskjeden av natur, men når det kommer til de åndelige tingene er jeg mer frampå. Jeg ønsker virkelig å sette spor etter meg her i livet. Ikke spor som peker på meg, men spor som peker oppover. Jeg tar gjerne et steg ut av rekkene og blir synlig, hvis det kan hjelpe andre til å bli mer bevisst på sine egne valg i livet.

Og det er nettopp det som er så skummelt. Å bli synlig. For når man blir synlig vil man også bli omdiskutert. Noen vil være for deg og noen vil være mot deg. Man får ros, men også mye kritikk.

Jeg har vært dårlig på å ta imot kritikk, men etter at jeg begynte å stikke hodet fram og tre ut av rekkene, har jeg vært nødt til å lære det. Du verden så mange runder jeg har gått med meg selv! Og du verden så lærerikt det har vært!

Aldri i livet om jeg vil la kritikk hindre meg i å gjøre det jeg brenner for på innsiden!
Ikke tale om at andres meninger om meg skal stoppe meg!

Det er godt å komme til det punktet. Når man først har tatt det valget er det bare å rekke blikket framover og gå. Da lar man seg ikke lenger stoppe av hetti og pletti som mener ditten og datten.

Det betyr ikke at man ikke kan lytte til andres råd. At man skal dure fram i stolthet og overmot og ikke ta imot kjærlig veiledning. Det er nemlig VELDIG viktig. Men det er noe helt annet enn å høre på surmaga kritikk.

Kan vi ikke være litt flinkere til å oppmuntre hverandre til å gjøre det vi brenner for?

Jeg håper at dette lille hjertesukket mitt i dag kan være en oppmuntring til noen om å "gjøre noe med det". At noen bestemmer seg for å rive av seg begrensningenes kappe og hoppe ut i det.

Husk: Det er kun du som kan leve ditt liv!

Klem fra Bibbi